Med to fingre.

Av og til føles Frankrike veldig lite. Vi har kjørt en del timer fra Champagne, gjennom Chablis og til Sancerre når vi ankommer Sebastien Riffault. Den første vi ser i det vi kommer inn på kontoret til Sebastien, er David Léclapart. David lager Champagne i 1er Cru-landsbyen Trépail. Der får han til nokså fantastiske viner, på sin 3 hektar store eiendom. Mannen selv er det få som har møtt, han bruker helst tid på å lage vin, og han sier at han kun tar seg råd til å dra på 2 messer i løpet av året. Ellers holder han seg hjemme. Vinene er tidvis mulig å oppdrive i Norge, og er noen strukturerte saker, med dybde og en voksen intensitet. David har vært elskverdig nok til å ta med seg noen av vinene til lunsjen vår.

Jeg har møtt Sebastien flere ganger, og det å besøke ham er litt som å komme hjem. Bruket rommer et bygg hvor han lager, lagrer og laster vinene sine. Der har han også en privat vinkjeller, med vin han har samlet fra produsenter han liker. Ved siden av ligger to hus som er bygget sammen. Familien bor i den ene delen. Den andre delen blir brukt til å ta i mot besøk. Der er det høyt under taket, både bokstavelig og billedlig, og etter at vi har brukt lang tid ute i den sure vinden, stiger stemningen betraktelig når vi starter lunsj.

– Det er rart når jeg står ute og jobber i vinmarken. Av og til kommer det gamle menn gående. De stopper opp og etter en liten stund sier i de ofte at “dette er jo fantastisk, det er sånn som vi pleide å lage vin for 50 år siden.” Jeg høster mye senere enn de fleste produsentene gjør nå. Det er fordi jeg mener at Sauvignon Blanc først kommer til sin rett når druene blir ordentlig modne. Før det blir det for mye gress, for mye asparges og grønne toner.
– Er det ikke en risiko å ta?
– Jo, det kan komme hagl og ødelegge druene. Men mest av alt regner det mye om høsten, og det er jo, vel, mange rundt her sier at det regner gull.
– Hvorfor det?
– Fordi når det regner mye, vanner det ut druene: de tar opp mer vann. De får mer most, mindre sukker men mer most – og så trenger de bare å tilsette sukker igjen for å få mer vin. Men det er ikke…
– Er ikke?
– Det er ikke en måte jeg ville ha laget vin på.

Sebastien vinifiserer 12 hektar vinmark. Av det er 11 hektar Sauvignon Blanc og 1 hektar Pinot Noir. For den enkleste av vinene hans, Quarterons tar han ut et utbytte på 40 hektoliter pr hektar areal, og for alle de andre vinene, smått utrolige 20 hl/ha.

Sancerre Quarterons 2012
(Portlandian)
På nesen er vinen moden, klar med toner av gule plommer, gule epler og appelsinskall. I munnen går vinen over i toner av røde epler. Medium syre, med lang, syrefrisk avslutning.

Auksinis 2011 maceration
(Portlandian, kalk)
10 dager skallmaserasjon. Honing, lette kaneltoner, kardemomme, gule plommer og noe mineralitet på nesen. Fyldig munnfølelse, lette tanniner. Fruktdrevet, lett bitter avslutning.

sebastien02

Lunsjen er forresten et kapittel for seg selv. Det er et fargespekket bord, med smaksatt smør i forskjellige farger, med gresskarsuppe laget av gresskar fra hagen, med oster og et spekelår stående i stativ på bordet, for ikke å snakke om rillettene. Man spøker ikke med lunsj i Frankrike.

– Jeg bruker lithauiske navn på vinene mine.
– Hvorfor det?
– Konen min er lithauisk. Vi begynte å snakke om jordsmonn en dag, og så begynte hun å si hva navnet på de forskjellige navnene var på lithauisk og så synes jeg det hørtes fint ut.

Sebastien sitter med barnet sitt på fanget, og legger ut om vinene sine. Litt på fransk, til David, og litt på engelsk til oss.

sebastien03– Jeg snakket med en venn som lager viner i Poilly Fumé. Han har lyst å lære seg å bruke hest i stedet for traktor i vinmarkene. Jeg har sagt at jeg kan vise ham noen ting, men at det er viktig at han skaffer seg en hoppe.

David kikker overrasket opp: – Er det viktig?

– Ja, jeg har prøvd å bruke hingster i arbeidet, men de er nokså humørsyke, og er mye vanskeligere å jobbe med.

– Nesten som i den virkelige verden?

– Nja…

Auksinis 2011
(portlandian, kalk)
Gule plommer, blomster og lette kryddertoner på nesen. I munnen forsterkes kryddertonene sammen med en moden frukt. Bitter, syrerik avslutning. 

Akmenine 2011
(Portlandian)
Gule plommer, lette anisaromaer. Dette er en kraftig hvitvin, med en lett tannisk avslutning.

Vi er ferdig med lunsj og smaking, og kjører ut i vinmarken.

– Bruker du noen sprøytemidler i vinmarken?
– Nei. Jeg synes ikke det er nødvendig. Det er denne jorden vi skal leve av, og da må vi holde den ren.
– Hvordan gjødsler du vinmarken?
– Jeg lager en blanding av druerester, og driten fra hesten min og litt jord. Det fermenterer… som et surdeigsbrød.
– Vi har nettopp spist surdeigsbrød.
– Ja, det er den samme metoden.
– Ja, men jeg har ikke lyst å tenke på driten til hesten din hver gang jeg spiser surdeigsbrød.
– Jeg snakker bare om metoden.
sebastien04
Han smiler.

– Det har jo vært endel diskusjoner i vinmiljøet om å opprette et Grand Cru for Sancerre. Du har jo mye gamle vinstokker, og gode marker. Hva tenker du om det?

– Hvem er det som skal bestemme hvilke parseller som er Grand Cru og hvilke som ikke er det? Vi stemmer ut fra hvor mye vi produserer – og det er jo klart at de som produserer mest, er de som har minst interesse for et Grand Cru.

Flere av vinmarkene er gamle, de eldste er over 50 år gamle, knudrete, tykke stammer. Det lave utbyttet begynner å gi mer mening. Det regner tungt mens vi går rundt i markene, og selv om Sebastien sitt engasjement er upåklagelig, er det lite ly for regnet midt i en vinmark.

– Kanskje det er på tide at vi reiser tilbake? Joda, det kan vi. Jeg må bare vise dere èn ting til først.

Sebastien kjører avgårde midt ut på et jorde, før han stopper ved siden av noen svært unge trær.

– Her skal jeg lage trøfler.
– Hvordan gjør du det?
– Det er egentlig ikke så mye å gjøre. Jeg har plantet noen eiketrær som er infusert med sopp som utvikler trøfler. Så handler det bare om å best mulig gjenskape et vilt miljø for trøffelen. Og så kommer det forhåpentligvis trøfler om 10 – 12 år.
– Er ikke det et ganske langsiktig prosjekt?
– Joda, det er nok mer barna våre som kommer til å nye godt av dette enn oss. Men det handler om å forpakte naturen. Og om at av og til gir naturen oss virkelig, virkelig gode ting.

Skeveldra 2011
(flint)
Lette mandelaromaer, marsipan, kardemomme og gule frukter i retning eple og plomme på nesen. Munnen følger dette med mineraler og en syrefrisk avslutning.

Saulétas 2011
(kimmeridge, kalk)
Jordbær/bringebær på nesen. I munnen også noe kanel. Lett bitterhet i en fruktdrevet avslutning.

sebastien05Vel tilbake på gården finer vi rommet hvor alle vintønnene står. Brorparten av vinene får tid på godt brukt eik.

– Jeg selger vin over hele verden, men jeg har 2 store markeder. Ett er Norge. Det andre er Japan. Jeg hadde besøk av vår importør i Japan for litt siden. Hun som kom fra dem, har laget dette fatet. Det kan dere få smake på. Det er … veldig mye … ny eik.
– Er det stilen i Japan?
– Jeg er fristet til å si ja. De er veldig opptatt av kontroll. Jeg reiste til Japan i desember. Da spurte de “hvordan får du til å kontrollere hvordan vinene dine blir”?

Han smiler lurt.

– Jeg sa: “med to fingre”. Jeg tar en drue mellom tommelen og pekefingeren min, og så putter jeg den inn-i-munnen. Det gir meg anledning til å smake på den.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s