Min forelskelse i utkanten

Tekst og foto: Madeleine Joys 

Om du setter deg på et tog fra Barcelona og lukker øynene i en time og tyve minutt, vil du på denne korte tiden ha beveget deg fra en millionby ved kysten i Spania og over til Frankrike, til byen Perpignan. Om du også er så heldig å bli hentet på togstasjonen av en litt skjeggete mann og kjørt innover mot Pyreneene, kan du se frem til en ny opplevelse. På veier som for en gangs skyld gjør at du takker tilstandene på Vestlandet for å ha forberedt deg på denne kjøreturen, snirkler man seg oppover skråningene mens støvet virvles opp av de store dekkene på bilen. Når du så har kommet frem til endedestinasjonen, har du ankommet en annen verden.

matassa3

Lik oss gjerne på Facebook for å få med deg alle oppdateringer.

Du er nå i Sør-Frankrike, i Côtes Catalanes i provinsen Roussillon. Om du selv hadde vært fra Paris, hadde du nok ikke en gang anerkjent denne delen av landet som en del av Frankrike, og den skjeggete mannen som heter Tom er ikke redd for å beskrive sitt nåværende hjemsted med krasse ord. ”Dette stedet omtales som Frankrikes rompehull, det er vel det fineste jeg kan si om det som område.” sier han mens han banner litt over at mobilen hans igjen mister dekningen på vei oppover de svingete veiene som skal føre oss til vinmarkene. For i Frankrikes rompehull finnes det overraskende nok et enormt potensial for å lage fantastiske viner som ikke ligner på noe annet man har smakt. Tom Lubbe driver de to vineriene Domaine Matassa og Domaine de Majas her i denne ødemarken, hvor han produserer vin på sin helt spesielle og naturlige måte.

HAN KAN CARIGNAN


Mens hele verden planter vinmarkene sine fulle av Syrah, Chardonnay og Cabernet Sauvignon, høster Tom heller kilovis med
Grenache Blanc, Macabeo,

matassa1Muscat d´Alexandria, Carignan og andre lokale, obskure og ukjente druesorter. Mens massene i verden vil ha viner som smaker likt, er rimelige og som gjerne holder en høy alkoholprosent, lager Tom viner som heller smaker av opprinnelsesstedet og kanskje også av vinmakeren selv. Vinene er friske, leskende, grumsete og spesielle. Han høster allerede i august måned for å kunne beholde friskheten i druene sine, før fruktkarakteren går over i noe som heller minner om kokt syltetøy på grunn av den høye temperaturen det alltid er her om sommeren. Vinene er litt som Tom og de rare omgivelsene han omgir seg med. De har en personlighet, de er litt som den rare gutten i klassen, han som alltid satt for seg selv, men fortsatt fascinerte alle.

Det at noe kan gro her i det hele tatt er ufattelig for et utrent øye. Det er så tørt, og så varmt! Vinden som blåser gjennom dalen er ofte så sterk at den kan få en voksen mann til å falle over ende, plantene krøker seg sammen til små kompakte busker, så nært bakken de kan. Den steinete jorden som omgir vinplantene ser livløs ut, men det er disse ekstreme vekstvilkårene som gjør vinene hans så spesielle.

De vinplantene som får alt de vil ha uten å jobbe for det, blir som mennesker i samme situasjon; late og uinteressante. Toms planter må slite for å få i seg det mest nødvendige. Etter opp mot hundre år i jorden har de måttet opparbeide seg et rotsystem som går dypt, dypt ned mot berggrunnen hvor de kan trekke til seg det de kan av mineraler og vann. Dette gir utslag i vinene. De blir komplekse og levende, man kan smake at planten har jobbet hardt for å produsere hver enkel drue, som vi tilslutt kan få servert i form av vin etter at de har blitt presset, gjæret, lagret og flasket. Kjemiske sprøytemidler eller kunstgjødsel eksisterer ikke i Matassas vinmarker, noe som mange ville ha kalt for en form for risikosport, men som Tom heller kaller en selvfølge.

UTKANTGRISER ER IKKE SOM ANDRE GRISER

Da jeg som tenåring på 80-tallet begynte å bli bevisst på hvilke konsekvenser syntetiske plantemidler og genmodifisert mat kunne komme til å gi verden, begynte jeg å fokusere på viktigheten i det å konsumere god mat og vin som kom fra en sunn, usprøytet jord, og smaken dette også førte med seg.” sier Tom mens vi sitter inne i vinkjelleren hans rundt et slitt hagebord han har tatt inn for anledningen. De 43 varmegradene som vibrerer i luften ute, skaper en infernostemning for oss nordmenn, og det å heller få lov til å sitte inne i det svale rommet gjør at vi får pustet skikkelig igjen.

matassa8

Det er lunchtid og han finner frem økologisk dyrkede tomater fra nabogården, en geitost som er så fersk at den nesten ikke har stivnet og en lokal blodpølse. Alle produktene er bevis på det han akkurat sa. De smaker så mye mer, og så mye renere enn alt annet vi har puttet i munnen før. Og det samme gjelder vinene han nå åpner en etter en. ”For meg er spørsmålet om det å lage naturlig vin egentlig et spørsmål om hele det naturlige, bærekraftige landbruket vi praktiserer her i periferien.” Muscatdruene han dyrker er til og med så gode at de lokale grisene også har fått smaken på dem. De er en krysning av tamme griser og villsvin, som på et eller annet tidspunkt fant hverandre og bestemte seg for å lage barn. Vinmarkene må gjerdes inn for at disse villsvinshybridene ikke spiser opp årets avling. Men noen druer må de ha klart å mumse i seg, for hvordan ellers kan den pølsen vi akkurat tok av grillen smake så godt?

PARIS ER SÅ LANGT, LANGT BORTE

Vi lever i en verden som domineres av markedets etterspørsel av fyldige chardonnayviner som har blitt smaksatt med eikechips for å blidgjøre tørste amerikanere. Det finnes flust av rødvinsprodusenter som lett legger om hus-stilen sin for å score høyere poeng hos vinjournalisten Robert Parker, og dermed selge mer. Det er også et faktum at vi har en vinsjø i Europa som gjør at viner ofte selges billigere enn flaskevann. Viner fra forskjellige deler av verden ender opp med å ligne mer og mer på hverandre, og spørsmålet “Liker du rød eller hvitvin best?” som man ofte fikk da man så vidt hadde begynt å utforske alkoholens verden begynner å bli farlig nær realiteten. Grunnen er at det selges og produseres uhorvelige mengder volumvin, som ja, smaker enten rødt eller hvitt. De er helt uten særpreg og personlighet.

matassa6I en slik tid er det godt å møte produsenter som Matassa. Produsenter som tør å gå mot strømmen og higenen etter profitt. Produsenter som heller vil lage best mulig vin og samtidig ta vare på jorden de dyrker.

Istedenfor å la vinen modne i sterile ståltanker, legger Tom vinene sine på store gamle fat, hvor de får puste. Her ligger de og hviler seg i nesten et år eller to sammen med bunnfallet, før den deilige grumsete vinen, som mest ligner på hjemmelaget eplejus, tappes på flasker. Det er i grumset all smaken ligger. I det rare, i det som er annerledes finner vi særpreget som gjør vinene hans så unike.

Paradoksalt nok er det på grunn av profittjaget i markedet at det dukker opp flere og flere produsenter som Matassa. Markedskreftene presset prisene på druer så langt ned for en tid tilbake, at folk tilslutt tapte penger på å selge avlingen sin. Prisene på jord og land sank til et historisk lavt nivå på grunn av at det ofte var mer lønnsomt for bøndene å selge unna vimarkene sine heller enn å dyrke druer selv. Da kunne menn og kvinner, slik som mannen som sitter foran meg, komme fra alle verdens hjørner og kjøpe litt jord, midt i dette ingenmannslandet som var dekket av gamle, gamle vinstokker. Tom kom selv, via verdens ytterpunkter som New Zealand og Sør-Afrika, her til Côtes Catalanes. Da han fikk sitt andre barn med sin kone som er fra distriktet, skjønte han at han måtte bli – sier han på en herlig ironisk måte. Om han snakker om de faktiske barna, eller de to vineriene, vil han ikke utdype.

matassa4

Det å oppholde seg her i utkanten, hvor til og med internett er en mangelvare på samme måte som nedbør, gir en frihet, og kanskje en selvtillit til å gjøre ting annerledes. Når du allerede har innsett at hjemstedet ditt omtales som et rompehull eller et ingenmannsland, og at hovedstaden og kulturmetropolen Paris ikke en gang anerkjenner din eksistens, har man ingen ting å tape på å bryte alle regler. Han har heller alt å vinne på å gå tilbake til de lokale, unike druesortene, og ikke minst gå tilbake til en vinmakingsteknikk som gjør at jorden også vil være bærekraftig for de fremtidige generasjonene.

Når jeg sitter her, tyggende på en solmoden tomat dynket i olivenolje mens jeg snurrer på et glass Macabeo, innser jeg at det er Tom som har skjønt hvordan man bør leve. Jeg også vil bli grå i håret og brun på armene av å traske rundt i de bratte, steinete vinmarkene ikledd en T-skjorte det står ”Rolling Wine, take a walk on the wild wine” på, og bare ikke lengre bry meg om hva verden sier. Jeg vil heller bry meg om hva som er godt.

Teksten ble først trykket i magasinet Snitt #5 2015.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s