En annen gang befant jeg meg i Kina. Nærmere bestemt var jeg i Beijing. Beijing er et slikt massiva av en by som jeg aldri før eller siden har opplevd. Bare mengden av mennesker er overveldende, strømmene av folk som bare drar deg med, suger deg inn eller fortrenger deg fra steder – nesten uten at du har noen selvbestemmelsesrett.

En dag stod jeg i kø for å komme inn i Maos mausoleum. Mye av Kinas køkultur er ordnet slik at man står i kø, men hvis man er større og sterkere enn de andre i køen så står man kanskje ikke i kø like lenge. Like etter at jeg hadde dradd en fyr etter jakken for å komme først gjennom metalldetektoren kom jeg inn i anterommet med den enorme statuen av Mao, dekket langs føttene av blomster.

Deretter bar det videre til den smale gangen på hver side av glassmausoleumet hvor Mao er stedt til hvile. Langs gangen sto soldater og skubbet meg videre med geværkolbene sine, kanskje for å hindre at man får sett nøye nok på Mao til å se at han lå i en slags olje – kanskje et av verdens mest spektakulære nedsyltingsprosjekter.

Turen gikk videre til hutongene sør for den hellige by. En mann holder en levende gresshoppe opp i ansiktet mitt, og fanget med det interessen min. Jeg gestikulerer til ham hva han vil at jeg skal gjøre med den og han gestikulerer tilbake ‘putt den i munnen’. Jeg gjør som beskrevet, og dette er noe av det mest spesielle jeg har spist.

Jeg vet ikke hva jeg forventet. Insekter er vekselvarme og dette er midt på vinteren. Den nokså store gresshoppen kjempet for livet og jeg kjente de små beina sprelle på leppene mine. I det jeg tygget, spredde en kald, vegetal oljeaktig væske seg over tungen og satt seg i hele munnen. Skallet var som skallet på en reke. Jeg spyttet ut. Selgeren lo spottende. Jeg gir ham en mynt og tenkte at ‘jeg må slutte å spise ting jeg ikke tror er godt’.