Franske ideer om mat og vin IV: Systematisering og opprettelsen av AOC

Nattverden har disse ukene en føljetong hvor vi tar for oss franske vinlover, og hvilken påvirkning disse har hatt og har på kvalitetsutviklingen av vin i Europa – og i verden.

Lovene systematiseres

Det første systematiske forsøket på å hindre forfalskninger, begynte ved innføringen av vinloven av 1. august 1905. Denne loven ble innført for å hindre forfalskinger, men begrenset seg til å kreve at forhandlerne av de forskjellige varene måtte være sannferdige med tanke på hvor vinen kom fra. Landet begynte å se konturene av de vinlovene vi kjenner i dag, men manglet fremdeles områdebeskyttelsen og kvalitetskriteriene. 1

Ved et dekret 3. september 1908, ble områdenavnene beskyttet ved at de kun ble tillatt brukt av eiere, drivere og negocianter innen de aktuelle områdene for produktbruk. Problemet med denne loven, var at den ikke satte noen kvalitetsmessige regler for hvordan man skulle produsere vin innen de aktuelle områdene. Dette gjorde at det ble mer lukrativt å lage vin av lav kvalitet innen de beskyttede områdene, og kvalitetsprodusentene ble følgelig skadelidende. Joseph Capus, en av de fremste arkitektene av AOC-systemet, forstod dette. Gjennom 30 år argumenterte han for at foruten områdebeskyttelse, måtte også de beste produksjonsmetodene være omfattet av regelverket. Bare slik kunne man sikre at områdebeskyttede viner ville fortsette å holde den kvaliteten som gjorde vinene berømte. 1

Lovene ble selvfølgelig ikke innført uten protester. I Bordeaux hadde negociantene lange tradisjoner for å frakte vin fra utenfor Bordeaux ned på elvene Garonne og Dordogne, for å bli brukt til å blande inn i Bordeauxvinene. Områdebegrensningen gjorde at disse nå måtte kjøpe vin til dette formålet fra La Gironde (altså innenfor Bordeaux’ grenser), og negociantene var redde for at dette ville skape insentiver til å lage viner med høyest mulig utbytte. Dette er svært negativt for vinens kvalitet, da for høyt utbytte i vinmarkene skaper «utvannede» druer, med lite smak og sukker i forhold til veskeinnholdet.6I Champagne brøt det ut aggressive protester mot de nye vinlovene. Da franske myndigheter besluttet å utelate området Aube fra Champagne stod området i fare for borgerkrig. Ved et tilfelle marsjerte 5000 opprørere mot Ay, og så Epernay – og førte til at 15 000 soldater fra den franske hæren ble sendt ut for å slå ned protestene. 2 s.211

Loven av 1919 utvidet og fulgte opp mange av de samme idéene, hvor områdebegrensningen var den viktigste grunnfaktoren. Det var først ved modifiseringen av 1919-loven den 22. juli 1927 at denne ble utvidet til også å omhandle minimumskrav for kvalitet. Loven ble opprettet for å i møtekomme den fremdeles pågående diskursen i Champagne. Det ble stipulert et standard sett med druer som var ønsket i området, og noen hybrider ble forbudt å bruke. Samtidig ble den tradisjonelle flaskegjæringen lovfestet som den eneste tillatte metode for å produsere Champagne. Dette var ikke bare en juridisk anerkjennelse av den menneskelige innvirkningen på vinproduksjonen, men også et viktig steg for å skape gjenkjennbar egenart. 1, 2 s.211 

Osten Roquefort var det første landbruksproduktet i Frankrike som mottok AOC-betegnelsen, i 1925. Men allerede på 1400-tallet, var osten under lovmessig beskyttelse, og hadde blitt innrømmet produksjonsmonopol av kong Charles VI. 3

Den 30. juli 1935 ble Comite National Des Appellations d’Origine (CNAO)satt ned for å imøtekomme offentlige og private interesser. Komiteen hadde i utgangspunktet to oppgaver: den skulle definere og avgrense appellasjonene, samt slå ned på ulovlig bruk av appellasjonsnavnene. Komitéen ble også gitt videre regulerende fullmakter for å hindre overproduksjon.

I 1936 ble Châteauneuf-du-Pape den første av landets viner som mottok AOC-betegnelsen.

Organisasjonen skiftet i 1947 navn til Institut National des Appellations d’Origine. I dag heter organisasjonen Institut Nationale de l’origine et de la qualite, selv om den har beholdt akronymet INAO. Appellasjonssystemet har i dag utviklet seg til å bli et intrikat verktøy for å beskytte de franske merkevarene, men også å sikre typisitet og kvalitet.

AOC-systemet

Det franske AOC-systemet er det eldste og mest komplekse helhetlige klassifiseringssystemet for vin i verden. De fleste av alle verdens klassifiseringssystemer er basert på det franske, og idéen om at bestemte områder vil gi bestemte kvaliteter til de respektive vinene. Systemet baserer seg på områdebeskyttelse av spesifikke terroirs 4 samt en beskyttelse og lovfesting av områdetypiske produksjonsmetoder for de klassifiserte vinene.

For å skape ytterligere forvirring, skiftet imidlertid AOC eller Appellation d’Origine Controlée navn til AOP eller Appellation d’Origine Protegée i 2012, for å skape enhet innen kvalitetsbegrepene for EU-landenes viner.

EU-lovgivningen klassifiserer det franske AOP-systemet viner i to kategorier. En kategori omhandler viner som faller inn under EUs bordvinklassifikasjon, og den andre under kvalitetsvin produsert i en spesifikk region-kategorien (QWPSR). I det franske vinsystemet, omhandler dette tre klasser:

  • Vin de France: Vin uten geografisk indikasjon. VdF erstatter den tidligere klassifiseringen Vin de Table, men hvor det etter lovendringen er lov å indikere druesort(er) og årstall på etiketten. 5

  • Indication Géographique Protégée: er kvalitetsviner med geografisk indikasjon. IGP erstatter Vin de Pays – som en mellomkategori i det franske vinsystemet. Denne kategorien kan angi spesifikke regionale indikasjoner på etiketten, men kan ikke bruke de mer kjente AOP-navnene. Den tillater produsenten å bruke andre (flere) druetyper og produksjonsmetoder enn de som følger med reglene for AOP-regelverket. Vinen må sendes til testing og analyse, og det er noen regler for hvilke druesorter og/eller kombinasjoner av disse som er lov å bruke. 3

  • Appellation d’Origine Protégée9: AOP er kvalitetsvin med beskyttet geografisk opphav, og den høyeste kategorien i fransk vinlov. Viner fra de kjente og tradisjonelle vinområdene faller inn under denne kategorien, så lenge de oppfyller kravene innenfor den enkelte appellasjonen. 3

Pr. dags dato er det INAO som er ansvarlig for opprettelsen av nye AOP’er. Dette er vanligvis en prosess hvor lokale produsenter sender en søknad om opprettelsen av et AOP, hvor de beskriver produktets berømthet og stedstilhørighet, samt gir en detaljert beskrivelse av produksjonsprosessen. Denne søknaden blir sendt til det regionale INAO-kontoret som i sin tur sender søknaden videre til INAO nasjonalt. En granskningskommisjon blir så opprettet. Denne rapporterer til den nasjonale komitéen med en anbefaling. Hvis søknaden blir godkjent, blir det konstituert en ekspertkommisjon for å etablere de geografiske avgrensningene. Deretter blir et dekretutkast sendt til landbruksdepartementet for godkjennelse og iverksettelse. 1 s.29-30

I tillegg til dette nasjonale regelverket, har også de forskjellige områdene sine egne lokale lover 6, de fleste såkalte cru-systemer, altså kvalitetsklassifiseringer av vinmarkene innen den enkelte appellasjonen (AOP’en). Disse fungerer forskjellig fra sted til sted, og tillegges forskjellig vekt.

I Champagne er det cru-statusen til de forskjellige landsbyene som definerer hvor mange prosent av en årlig fastsatt sats bøndene får betalt for druene sine. De lavest rangerte kommunene får 80% av denne satsen. Premier cru-landsbyene får 90-99% av denne satsen, og Grand cru-landsbyene 100%. Selv om dette er basert på den historiske kvaliteten til landsbyene, kan det tenkes at dette har mindre effekt på det ferdige produktet enn for eksempel i Bordeaux – hvor cruene blir tildelt det enkelte vinhuset etter høyest historisk oppnådd pris.

I Bourgogne ser vi et tredje system, hvor man rangerer etter fire forskjellige nivåer. Her finner vi nederst en regional appellasjon hvor druene kan komme fra hele Bourgogne, navngitte kommunale appellasjoner, samt premier cru- og grand cru-vinmarker. De fleste av disse vinmarkene ble avgrenset og oppmerket av cisterciensermunker for rundt 1000 år siden, med grenser som knapt har blitt flyttet siden, og hvor mosaikken av jordsmonn i Bourgogne bidrar til at vinmarkenes posisjon har svært stor betydning for vinens endelige kvalitet. I enkelte andre områder, som Alsace eller Beaujolais hvor det kun finnes to nivåer: cru eller grand cru, og en kommunal appellasjon, gjerne med tillegg av såkalte «lieu dits», altså navngitte vinmarker uten crubetegnelse og til sist finnes områder med utelukkende kommunal/regional appellasjon, eksempelvis Sancerre.

Dette gjør i sin tur at de enkelte områdene må behandles hver for seg når vi skal lese, og forstå informasjonen som blir gitt på en vinetikett. I tillegg til dette, foregår det forflytninger, ikke ulikt produksjonen av de såkalte «supertoscanerne» hvor grupper av vinprodusenter som er uenige, eller misfornøyde med AOP-systemet, velger å gå ut fra dette, og heller selge sine viner under en lavere sertifisering – på tross av at vinene de produserer, er av en kvalitet som åpenbart kvalifiserer for AOP. 7

Neste uke avslutter vi føljetongen med å se litt på andre produkter, og litt på hvilken funksjon AOP-systemet har i dag.

  1. Gangee, Dr. Dev S.: A geology of terroir – Wine Appellations in France (lest 30.03.16): http://denning.law.ox.ac.uk/news/events_files/Ch_III_Geology_of_Terroir-1.pdf
  2. Robinson, Jancis (2015): The Oxford Companion to Wine 4th Edition. Oxford: Oxford University Press (hentet fra http://books.google.com)
  3. INAO: http://www.inao.gouv.fr
  4. Uttrykket «terroir» oversettes normalt til «jordsmonn» på norsk, men har i den franske forståelsen en langt videre forståelse, som foruten jordsmonnet også omfatter de makro-, meso-, og mikroklimatiske forholdene som påvirker drueplanten – samt vinmakerens påvirkning i vinmarken og i kjelleren.
  5. I forkant av endringen fra Vin de Pays til Vin de France, oppstod endel diskusjoner om hvorvidt dette ville føre til at mange produsenter ville slutte å bruke AOC, og heller gå over til å bruke VdF. I det det ble mulig å angi druesorter og årstall på etiketten, var argumentet at vinen ville bli enklere å selge, og at man slapp unna det strenge regelverket som AOC medfører. Det ble også fremlagt argumenter om at enkelte av appellasjonene var gammeldagse og lite tilgjengelige, i det de ikke tillot å sette vindruene vinen var laget av, på etiketten – eksempelvis i Chablis. Se «Vins de France will be like Coca Cola»: (http://www.decanter.com/wine-news/vins-de- france-will-be-like-coca-cola-anivin-54929/)
  6. En litt morsom, lokal lovgivning, som riktig nok ikke er en del av AOC, ble i 1954 satt ned for å hindre et svært teoretisk problem. De lokale myndighetene i Chateauneuf-du-pape hadde nemlig utviklet en bekymring for at UFO’er, eller cigares volantes som de kalles i Frankrike, skulle lande i – og ødelegge vinmarkene. Så de laget like godt en lokal vedtekt som forbød landing og overflyvning av UFOer i vinmarkene deres (http://www.nytimes.com/1987/01/04/magazine/wine-identified- flying-object.html).
  7. Jancis Robinson skriver også i sin artikkel «Arise, lowly Vin de France» (http://www.jancisrobinson.com/articles/arise-lowly-vin-de-france) at denne klassifikasjonen allerede har begynt å våkne til liv, hvor endel eksperimentelle vinmakere, og naturvinmakere velger seg til denne klassen, både fordi den har svært få regler for hvilke viner man har lov til å lage, og fordi det å registrere vinene som «Vins de France», er billigere enn de høyere klassifikasjonene.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s